Håvard Sagbakken Saanum holdt hovedtala i Folldal 1. mai

Historie

For 126 år siden, 1. mai 1890, ble arbeidernes dag, markert for første gang. Den skulle være et symbol på arbeiderbevegelsens styrke og enhet. Aldri tidligere hadde arbeidere i flere land samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Hele fagbevegelsen og den politiske venstresiden står samlet om dagen.

Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle. Ordlyden har variert litt, men budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!

Arbeidsledighet

Høyresiden har i mange år snakket om at 1. mais tid som offentlig fridag, bør snart være forbi. Alle kampene er vunnet. Vi har ikke noen arbeiderklasse lenger, sies det. Det er ikke lenger behov for en «arbeidernes dag». De tar feil. For det finnes fortsatt store forskjeller i samfunnet vårt.

Og med den utviklingen vi har sett etter regjeringsskiftet i 2013, er det tydelig at alle kamper definitivt ikke er over.

Det så vi da arbeidsminister Robert Eriksson ville «myke opp» arbeidsmiljøloven, det så vi i vår da Expert ville vrake tariffavtalen for sine ansatte – og vi ser det i dag, når 135 000 nordmenn står uten arbeid, det største antallet siden 1993. Dette bagatelliserer Erna Solberg ved å si at det ikke er noen krise – men det er det. Det er virkelig en krise at så mange nordmenn står utenfor arbeidslivet.

Én ting er at det handler om å holde hjulene i gang i økonomien vår, som med fallende oljepris og dårligere kronekurs, ikke ser like sterk ut som den tidligere har gjort – og at én sysselsatt mindre betyr litt lavere skatteinntekter for staten – pengene som betaler for vår felles velferd.

Men ikke minst handler det om enkeltskjebner. 135 000 mennesker. Seks ganger så mange som det bor i hele Fjellregionen, har nå ikke en jobb å gå til. Alle som har vært arbeidsledige vet hvordan det kan slite på psyken din – og kanskje ikke minst hvor hardt det kan gå utover de rundt deg. Tenk på alle de familiene som har fått halvert – eller mer – sin inntekt.

Arbeidsledighetskrisa er ikke bare tall, det handler om mennesker. Vi vil hver eneste dag kjempe for at alle skal ha en jobb å gå til.

Det som skuffer meg er at regjeringen ikke er villige til å innse at det må settes inn offensive og effektive tiltak for å stoppe denne galopperende galskapen.

Og nei, vi kan selvsagt ikke skylde på regjeringen for den fallende oljeprisen. Det er det heller ingen som har gjort. Det vi derimot kan ansvarliggjøre dem for, er at de har blitt sittende stille og se på, og håpe at situasjonen skal løses av seg selv.

Heldigvis har vi ennå ikke merka så mye til det her i Innlandet. Men det vil komme. Mens arbeidsledighetstallene stiger, og norsk økonomi stuper, vil krisa sakte men sikkert krype seg innover i landet. Derfor trenger vi handling nå!

Høyresiden gikk til valg på nye ideer og bedre løsninger, men vi har måttet se langt etter disse ideene og løsningene i arbeidsmarkedet, drøyt to og et halvt år etter at de inntok regjeringskontorene.

Arbeiderpartiet har lansert en rekke tiltak for å stagge den økende ledigheten, mens høyresiden har stemt dem ned og lukket øynene. Nå er det på tide å våkne opp, og begynne å ta tak!

I denne sammenhengen, er det veldig interessant å følge utviklinga i vårt naboland. For bare noen få år siden, da Sverige ble styrt av en blå regjering, steg arbeidsledigheten opp til et skyhøyt nivå. Særlig gikk det utover ungdommen; én av fire sto uten arbeid. Det gikk så langt at svensk næringsliv anbefalte arbeidssøkende ungdommer å heller flytte til Norge, hvor økonomien gikk godt og ledig arbeidskraft var mangelvare.

I dag, etter at Norge ble blått i 2013, og Sverige rødt året etter, er situasjonen en helt annen. Svensk ungdom flytter hjemover, og mens arbeidsledigheta stiger her hjemme, har den ikke vært lavere i Sverige siden 2008.

En god venn av meg i AUF, hadde for et par dager siden et leserinnlegg på trykk i Hamar Arbeiderblad, hvor han skrev at av alle de krisene man vil måtte gå gjennom i løpet av livet, så er kanskje det å miste jobben det aller, aller verste. Blant annet viste han til forskning som sier at når vi som bor i et trygt og fredelig land, opplever dramatiske ting som samlivsbrudd eller dødsfall i familien – så tar det som oftest ikke så lang tid før vi er tilbake på samme lykkenivå.

Men når du mister jobben din derimot – så skjer ikke det. Da kommer du ikke tilbake til samme lykkenivå, før du er tilbake i arbeid igjen. Dette fordi det å ha en jobb å gå til – å ha inntekt – er nøkkelen til alt det andre; mat på bordet, et hjem, ferieturer og fritidsaktiviteter. Det handler om trygghet.

Internasjonal solidaritet

Som så mange andre AUFere, er internasjonal solidaritet noe jeg brenner veldig sterkt for. Ønsket om en rettferdig verden. Fri for krig og fattigdom, undertrykking og elendighet. 1. mai markerer vi i solidaritet med verdens fattige, i solidaritet med fagforeningsaktivister fra land uten demokrati, i solidaritet med undertrykte kvinner, i solidaritet med alle de barna som tvinges ut i barnearbeid. 1. mai er en dag for å vise internasjonal solidaritet.

I dag lever én milliard mennesker i absolutt fattigdom. 500 millioner lider av sult. 1,5 milliarder har ikke rent vann. 500 millioner barn har ikke et skoletilbud, og halvparten av dem blir tvunget til barnearbeid. Urettferdigheten i verden er enorm. Men det er ikke mangelen på rikdom som er problemet i verden i dag, men hvordan vi fordeler den. Vi har mulighetene til å gjøre noe med fattigdomsproblemene, verden har nok ressurser, nok penger, men det er ikke nok politisk vilje til å gjøre noe med det. Ikke i Norge, ikke i noe annet land.

I dag er 60 millioner mennesker tvunget på flukt. Flyktningkrisen vi nå ser, sies å være den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig. Er det én ting som lettere skaper konflikt enn noe annet, så er det fattigdom og elendighet, og skjevfordeling av ressurser. Derfor kan man i stor grad si at skjevfordelinga i verden i dag, er en av hovedårsakene til den uroligheten vi ser, og den store flyktningkrisa som nå skylder inn over Europa.

Med økt innvandring er det viktig med gode integreringstiltak. Jo raskere og bedre man integreres i samfunnet, jo raskere kan man komme i arbeid og bidra. Vi må se på alle som kommer som en mulig ressurs for oss som samfunn, og ikke som noe negativt.

Det er mange faktorer som spiller inn for å få god integrering, men det viktigste er kanskje vilje. Den som skal integreres må ha lyst til å integreres, og vi som allerede er her, må la andre få integreres i vårt samfunn. Og dette henger sammen. Hvis du kommer til et nytt sted, og ingen ønsker å snakke med deg, hvor lysten vil du da være på å ta kontakt med dem? På å la deg integrere? Det er her Listhaug bommer. Når hun snakker om alle flyktninger og innvandrere som et stort problem for oss, så skaper det holdninger i samfunnet som fører til mer segregering, enn integrering.

Selv om vi i Norge i dag snakker om både flyktningkrise og arbeidsledighetskrise, er vi fortsatt blant de aller mest heldige i verden, som har fått sju rette i Lotto, og fått lov til å vokse opp her i det som av FN gang på gang blir kalt verdens beste land å bo i. Vi i verdens rikeste land har en plikt til å gjøre noe med urettferdigheten i verden. For hvis ikke vi i Norge skal engasjere oss i kampen mot fattigdommen, hvem skal da gjøre det?

Landbruk

Som dere alle vet, er landbruket den aller viktigste næringa her i regionen. Ikke bare er det mange som sysselsettes direkte i landbruket, men det skaper også store ringvirkninger for hele regionen. Det er det viktig å ta vare på. Uten landbruket, dør distriktene rett og slett ut. Da er det ikke greit at den blåblå regjeringa snakker om «å slippe fri bonden», når det de egentlig gjør, er å ta kvelertak på småbrukene som fjellandbruket her i regionen består av.

Dette vil gå utover vår selvforsyning, noe som er utrolig viktig. Det handler om det jeg mener er kanskje det viktigste for et samfunn; trygghet, sikkerhet. En ting er viktigheten av å ha et Forsvar for å bevare norsk suverenitet, politi for å sørge for trygge samfunn, og et godt helsevesen for å ta vare på oss når vi blir syke eller havner i en ulykke – men, uten mat så overlever vi rett og slett ikke. Og med lav grad av selvforsyning, er matsikkerheten også veldig lav. Det handler både om å sikre oss mot eventuelle sykdommer som kan oppstå andre steder i verden, men også det faktum, at vi til syvende og sist verken bestemmer produksjonen i andre land, eller hvor mye de vil eksportere. Og med den uroligheten som finnes i verden i dag, blir denne usikkerheten enda større.

For å få størst mulig grad av selvforsyning, er det viktig å ta hele landet i bruk. Man kan ikke bare produsere mat der markedsliberalistene har regnet seg fram til at det er billigst og enklest å produsere mat, slik Høyres Gunnar Gundersen ser ut til å tro. Derfor er den landbrukspolitikken dagens regjering fører, det stikk motsatte av all sunn fornuft.

Frihet

Er det ett begrep høyresiden virkelig har misforstått, så er det frihet. De snakker om valgfrihet. Fritt skolevalg. Slippe fri bonden. Fleksibelt arbeidsliv. Slippe folket fri fra alle mulige slags tåpelige forbud og pålegg. Ett av partiene gikk til og med så langt som å ha lakrispiper og Seg-Way som sine viktigste kampsaker ved forrige Stortingsvalg.

Folkens, det er ikke dette frihet handler om. Frihet handler om at vi – alle sammen – skal få muligheten til å leve et liv uten den utryggheten dagens regjering – bestående nettopp av disse partiene – er på veg til å føre oss mot. Har man ikke en jobb å gå til, så har man heller ikke råd til Seg-Way. Har man ikke faste arbeidstider, eller en lønn å leve av, har man heller ikke friheten til å drive med sine hobbyer, eller å reise på ferie.

Arbeiderbevegelsen er en frihetsbevegelse. Det er gjennom fellesskapet vi som samfunn og nasjon gir hverandre frihet. Vi trenger en regjering som utjevner forskjeller – ikke forsterker dem. For oss er ingenting mer viktig for utjevning av levekår enn at helse, utdanning og eldreomsorg er tilgjengelig for alle – uavhengig av inntekt. Vi trenger en regjering som vil gi alle individer en reell frihet, ikke innskrenker den.

For vår bevegelse har arbeidet for økt frihet alltid vært grunnleggende. Som sagt, så handler dette for oss først og fremst ikke om frihet fra samfunnets reguleringer, men om muligheten til å bli det du vil. Gjøre det du vil. Si det du vil. Fordi det er et sterkt fellesskap som gir alle like muligheter til å lykkes. Vi trenger en regjering som satser på en god skole, på levende distrikter og ett godt arbeidsmarked.

For oss handler frihet om muligheten til en god utdanning for alle, at jorda er levelig for neste generasjon, trygghet for jobben din og vissheten om at du får hjelp om du trenger det.

Kun fellesskapet kan bidra til at vi gir alle mennesker disse mulighetene, det har vi vist gjennom våre historiske frihetsprosjekter: fellesskolen, utbygging av eldreomsorgen og at vi alle bidrar etter evne, slik at alle kan få etter behov.

Kjære venner,

Dagen her er fortsatt verdt å markere – både for å feire tidligere seire, men også fordi mange kamper ennå ikke er vunnet.

Gratulerer med dagen!